Grandiosa!

Alarmen begynner å ringe, jeg springer bort til kjøkkenet og stopper nesten opp i det jeg ser inn i ovnen. Grandiosaen er ferdig. Bulene i osten begynner å bevege seg, et tegn på at pizzaen lever. Jeg tar den ut og skjærer den raskt i biter så den slipper å lide. Jeg tar det første tygget. Jeg biter meg fast i den tynne bunnen og lar den ligge så smaken kan formere seg. Osten og skinkebitene lager perfekt harmoni som får smaksløkene til å synge.

Nå sitter jeg her, enn så lenge...

Jeg er på bussen, og her har jeg sittet i alt ti minutter. Jeg er trøtt og vil helst få sovet litt før jeg kommer hjem hvor leksenes tyranni omfavner meg, men i setene bak har djevelens vekkeklokker satt seg. Jeg ser på klokken, den ser på meg og forteller at det har gått ti minutter siden sist. Jeg setter opp et lite regnestykke og kommer fram til at jeg fortsatt har igjen 13 minutter i det som begynner å minne meg om en Rave fest på speed. Vekkeklokkene bak meg har sluttet å ringe, men jeg kan fortsatt høre sekundene tikke. Jeg ser på klokken nok en gang. Det har gått ti minutter siden forrige gang vi hadde kontakt. Tikkingen bak meg blir kraftigere, jeg begynner å kaldsvette nedover ryggen. Det er bare et tidsspørsmål før de eksploderer. Jeg hører et pling, et varselskudd, jeg spretter opp av setet og springer av bussen så fort jeg kan.